Menu

Designens historie


Formgivning og design har vært med oss så lenge vi har hatt sivilisasjon. Arkeologer som studerer de eldste sivilisasjoner og kulturer grupperer og definerer gjerne de ulike funnene ut i fra hvordan for eksempel keramiske objekter ble gitt form, og hva det kan fortelle oss om forsvunne kulturer.

I løpet av det siste århundret har vi imidlertid sett et veldig tydelig brudd med de gamle tradisjonene for formgivning. Estetikken fikk et nytt utgangspunkt, og historien ble til tider forkastet og endatil sett på med forakt ogimages (5) misbilligelse. Å kopiere de beste og mest prestisjetunge formene fra de klassiske stilepokene var ikke lenger godt nok, men ble tvert i mot sett på besteborgerlig og forferdelig lite sofistikert. Den nye designen reflekterte både fremtidstro og fortidsforakt i sin avstandstagen fra de eksisterende modeller og systemer som ble brukt som estetiske referanser.

Å ha historiske forbilder ble på sett og vis ikke lenger anerkjent, en var forpliktet til å skape noe nytt som skulle revolusjonere smaken, stilen, og designen så vel som kunsten og hele den estetiske dømmekraft. Det pene og ornamentale ble gjerne uglesett, mens det enkle og mer “autentiske” industrielle, modernistiske ideal fikk gjennomslag. Formen skulle aller helst bare være en ettertanke, en naturlig følge av en gjenstands materialer, konstruksjonsmetode, og beskaffenhet. Formen skulle følge funksjonen, også der gjenstanden strengt tatt ikke hadde noen funksjon utover det estetiske. I noen grad var dette altså en teoretisk runddans som til tider kunne anklages for å kaste babyen ut med badevannet.

Senere kom en kritikk av disse modernistiske eksessene, og i noen grad ble det igjen tatt høyde for at gjenstander faktisk kunne være vakre og historisk inspirerte uten automatisk å bli avkledd som kitsch og derivativt estetisk føleri. Det ble åpnet for større pluralisme blant stilarter, og større frihet til å utforske formens egenverdi.